Søvn og singelliv

Å si at du hverken har eller har planer om å få barn når du er i midten av 30-årene, har samme virkning på de fleste foreldrefrelste som et rødt flagg på en okse.

Sånn i og med at vi akkurat passerte 7 milliarder sjeler på kloden, er ikke faren for underbefolkning overhengende. Likevel er å si du ikke ønsker deg barn som å banne i befruktningsklinikken. Enten tas det som en personlig fornærmelse mot dem som har valgt å få barn, eller så får man et bedrevitende, nedlatende smil og beskjed om at det er fordi du ikke vet bedre.

Selvfølgelig vet jeg ikke bedre. Jeg savner ikke det jeg ikke har. Jeg opplever at livet mitt er fullt, rikt og variert med bare meg i det. Det er visst ekstremt egoistisk.

Det går angivelig automatikk i det å være barnløs og det å kun være opptatt av selvrealisering. Mens å skaffe seg et barn fordi det vil gi deg glede, eller du vil se dine egne gener videreført, det er den optimale uselviske handling.

Enkelte barneforeldre turer fram som misjonærer i Amazonas. De har sett lyset, og derfor må vi det også. Vi kommer til å synes det er så fantastisk når vi bare blir frelst. Det stemmer sikkert. Men i og med at jeg trives, kan jeg ikke bare få lov til å tusle rundt i regnskogen og være lykkelig som hedensk?

Det finnes nok av dem som har fortalt meg at jeg uansett burde begynne med babyproduksjon nå, fordi det om fem år kan være for sent. Hvis jeg skulle ombestemme meg.

Nylig skulle en bekjent av meg pusse opp leiligheten. Men hun bestemte seg for å droppe det og i stedet spare til spermshopping over Skagerrak. Til meg forklarte hun det med at livet ikke hadde noen mening uten barn.

Jeg er skeptisk til alle som skaffer seg barn fordi de føler de har et hull i livet de må fylle. Barn bør ikke brukes som fugemasse. Barn bør bare brukes som mottakere av overskudd, kjærlighet og støtte. Da tror jeg det hjelper om du selv føler deg hel i utgangspunktet.

Jeg er selvfølgelig klar over at mitt standpunkt i dag kan føre til at jeg sitter med eggstokkene i postkassen om ti år.

Men jeg synes ikke det at jeg kan komme til å angre på et eller annet tidspunkt i fremtiden er god nok grunn til å få barn i dag.

I den vestlige verden er vi ikke akkurat kjent for den enorme pågangen av barn som vil pleie sine foreldre på deres eldre dager. Jeg tror flerbarnsforledre, i likhet med barnløse, må satse på Staten og gamlehjem når alderdommen tar oss. Og så langt har Skatteetaten tatt imot mine penger på lik linje med skattebetalere med barn, så jeg har ikke dårlig samvittighet for å ta et utbytte når jeg aker ut i Alzheimen.

Det nærmeste jeg regner med å komme mammarollen er å av og til handle i «Mama»-avdelingen på H&M. De har veldig komfortable topper for oss som liker luft rundt bilringen.

(Stod på trykk som kommentar til VGs søndagsoppslag 20.11 om kvinner som har valgt å ikke få barn, og har det bra med det)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

– Så, blir det noe på deg for tiden?

Dette er et spørsmål single forholder seg til jevnlig. Når man møter venner man ikke har sett på en stund, tidligere kollegaer, eller bare bekjente som tilfeldigvis vet du er singel.

Jeg har ennå til gode å høre noen stille samboende eller gifte venner spørsmålet «Hvordan går det med sexlivet deres?» over middagen.

Singles sexliv er av en eller annen grunn forventet allemannseie.

Det virker også som om det forventes at single har mye MER sex enn folk i etablerte forhold. Statistisk sett skjønner jeg ikke helt hvordan det kan stemme, med mindre du heter Don Juan eller er deltaker på «Paradise Hotel». Jeg er så lei av å skuffe mine etablerte venner med mangel på forførelseshistorier at jeg vurderer å lyve på meg noen ligg.

Personer i parforhold får selvfølgelig sitt de og. Der skal befruktningsforsøkene på bordet. Sårt punkt eller ei, reproduksjon skal det graves i. Men heller ikke det slipper single unna:

– Begynner det ikke å rykke i eggstokkene dine nå? Bør du ikke finne deg en mann å få barn med før det er for sent?

Fordi vi single tilsynelatende MÅ inn i A4-malen der vi er ensomme som vil bli tosomme som igjen multipliserer oss mot 4,4-flersomhet.

Jeg jobber i et medium som ukentlig spør single om de ønsker seg kjæreste, barn og bikkje – eller kanskje kunne tenke seg noen frierbrev. Det blir det mange gode historier av, men også et forsterket inntrykk av at partner og barn er den eneste normalen – som man avviker fra om man er fornøyd med tingenes tilstand som singel.

Sånn sett forstår jeg Siv Jensen bedre enn jeg noen gang trodde jeg skulle forstå henne når hun sier at hun som singel, profilert politiker er lei av å få mye mer nærgående spørsmål om sitt privatliv enn det en etablert, profilert politiker får.

I motsetning til strandsonen, behøver ikke intimsonen å være allment tilgjengelig. Men det bør gjelde samme regler for singel-Siv som for gifte-Jens. Uten regionale unntak.

Så får vi enten spørre Stoltenberg mer om sexlivet hans, eller la være å jafse i Jensens.

Kjenner jeg velger sistnevnte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden jeg begynte å skrive denne bloggen har venner og bekjente begynt å introdusere meg som “Singelingvill” eller ”hun singelbloggeren”. Det har ikke akkurat ØKT sjansene for at den statusen skal endre seg.

Det er synd dette ikke er en videoblogg, så jeg ikke får vist ansiktsuttrykkene på mennene jeg blir introdusert til. Kombinasjonen av rynkede bryn som heves over neserota og øyenlokkene som senkes noen millimeter oser av ”Vik fra meg, du desperate singelsatan” – enten de er single selv eller ei.

Disse månedene har fått meg til å innse at det daglig foregår en stigmatisering av single som desperate, mislykka halvdeler hvis eneste mål i livet er å suge seg fast til en annen halvdel og bli hel og multiplisert.

Da er det deilig at det i tillegg er en egen dag som dyrker tosomheten. Tjoho for det!
Spesielt koselig er det at dagen er oppkalt etter en som fikk sende kjærlighetsbrev til dama før han ble steinet til døde. Dødsromantisk.
Er det slik romantikk folk i forhold vil ha, må de gjerne ha det for meg.

Ifølge reklamen på MTV, behøver du bare å riste på mobilen din om du har lyst på mer romantikk i livet ditt. Så fylles den visstnok med hjerter.
Når jeg rister på mobilen min får jeg beskjed om at SIM-kortet blir låst.

Leiligheten min er riktignok plastret med plakater av kyssende filmpar. Men det gjør ikke tilværelsen min mer romantisk.

Jeg er nemlig ikke romantisk anlagt. Men jeg har sansen for romantikk – hos andre. Jeg gråter som en liten Niagarafoss hver gang jeg ser filmer der folk får hverandre til slutt.
Når det er sagt gråter jeg når Optimus Prime dør i “Transformers II”. Og én gang også da Gizmo ble torturert i “Gremlins 2″.

70 prosent av norske menn har visstnok ikke peiling på hva Valentinsdagen er. Jeg derimot, har ikke peiling på hva den er godt for.

Sånn bortsett fra å indoktrinere single med at vi burde føle oss ufullkomne og ulykkelige og helst nedlegge en partner sporenstreks.

Samt å skaffe kortmakerne, blomsterhandlerne, konfektprodusentene og gullsmedene singling i kassen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en del bekymringsmeldinger de siste månedene, vil jeg gjerne fastslå at jeg hverken har fått meg kjæreste, begynt på husmorsskole eller brygger på bakverk i egen ovn.
Det blir ingen håndballfrue- eller mammablogg herfra med det første eller fjortende.
Singelbloggen har bare vært i dvale mens jeg har vært opptatt med andre arbeidsoppgaver.
Nå skal den imidlertid gjenoppstå. På selve valentinsdagen får “Søvn og singelliv” hjerte- og lunge-redning og blir igjen å lese i vant småskranten singelform.
Håper du har lyst til å lese!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Over natten skjer det. Den du én gang kjente som en kul partyvenninne er plutselig blitt et tamt pardyr. Forandringene som skjer med et menneske når det går fra eneboende til samboende manifesterer seg på skremmende vis på sosiale medier.

Jeg har ikke tall på hvor mange venninner som i dét de endrer statusen til «i et forhold», også forandrer profilbildet fra ett – til to hoder tett i tett.

Selvfølgelig forstår jeg behovet for å spre det glade budskap og at forelskelseståka gjør det vanskelig å ta rasjonelle avgjørelser. Men dog.

Med mindre du er siamesisk tvilling, har du ikke to hoder.

Det verste er likevel ikke profilbildene fra forelskede. Det verste er statusoppdateringene.

For hvis du først skal til New York, så er ikke det jeg vil lese på fjesboka at du savner kjæresten din før du reiser, når flyet lander og mens du er på konsert i Madison Square Garden. Og deretter: «Endelig hjemme hos verdens beste!». Statusoppdateringene blir like drivende spennende om du bare holder deg hjemme!

Sånn som: «Har vært på en deilig zumbatime Nå blir det sofa og rødvin med gubben til Beat for beat <3». Eller hva med: «Har bakt kake og stekt vafler. Venter bare på at Kåre kommer, så blir det kos. Også har vi kjøpt ny oppvaskmaskin ». Men mine personlige favoritter kombinerer mat med skryt: «Kom hjem fra tempofylt spinningtime, så hadde verdens beste kjæreste taco-middagen klar <3»

Med så mange av mine Facebookvenner som hevder å ha verdens beste kjæreste, sier det seg selv at noen juger – den hyppige smilefjes- og hjertebruken til tross.

Single har heldigvis et mye mer spredt og spennende fokus på Face.

Det var i hvert fall min teori, helt til jeg gikk gjennom mine egne ytringer på verdensveven de siste dagene.

Da fant jeg et bilde av Fjordlands Juletallerken, en oppdatering av hvor mange marshmallows jeg hadde spist på jobben og et irritasjonsutbrudd over oppvasken min.

Kanskje kan det være greit å notere seg bjelken i eget øye før man irriterer seg over flisa i andres forhold.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har opp gjennom min singeltilværelse fått høre mange alternative begrunnelser på hvorfor jeg er singel. Helt uten at jeg har bedt om det.

Gifteknivende hjelpere kommer uoppfordret og sier «Du er for kritisk! At han går i Ed Hardy og satt inne noen måneder, betyr ikke at han ikke er en grei kar». Eller «bare fordi han er 15 år eldre enn deg, har hønsefarm og fire barn, betyr ikke det at dere ikke har mye til felles». Eh, neida.

En av gjengangerforklaringene er altså at jeg ikke er åpen for å vurdere det som kommer min vei. Sist helg sverget jeg derfor på at jeg som et sosial eksperiment skulle være åpen for flørting om noe kom snublende. Eneste problemet var at det var nettopp det det gjorde.

Vi hadde rukket å være på dansegulvet hele fem minutter da jeg plutselig kjente en sviende smerte i skulderen og mistet balansen. Da jeg gjenvant den, så jeg en fyr der slaget kom fra.

Han var høy, mørk og kjekk. Og så ut som han støttet det svømmende hodet sitt på ølglasset han tviholdt i. Da han blunket til meg med det ene øyet var det så vidt han fikk øyenlokket opp igjen.

«Husk: Vær åpen!», hvisket venninnen min. Så jeg smilte til svingstangen mens vi fortsatte dansingen. Og ganske snart slang han ut knyttneven igjen. Til å være så full var han imponerende treffsikker. Men kraftberegningen var ikke like god der han landet neven tungt på punktet som lammer armen. Denne gangen klarte jeg å holde meg på beina, men ikke å smile da han trakk munnviken opp i noe som lignet en krysning av smil og trutmunn og igjen blunket i sakte film. Før han tok en slurk av ølen som så rant nedover haken hans.

Jeg fikk medhør i å flytte oss fra Casanova à la Muhammed Ali. Da kom Casanova à la St. Anger. Han stilte seg småsvaiende rett foran meg og stirret med et strengt blikk som umiddelbart minnet om drapsmetoden i «Menn som stirrer på geiter». Etter et par dult i armen fra venninnene, sa jeg likevel hei. Han stirret bare stumt tilbake, fortsatt med dyp sinnarynke.

To anstrengte minutter senere fikk jeg medhold fra venninnene i å gå hjem. De beklaget at ikke noe godt hadde kommet ut av eksperimentet. Jeg derimot, var godt fornøyd med utbyttet. Vi spiste jo kebab på veien hjem og assosiasjonen til geiter fikk meg til å lage fårikål dagen etter.

Men kravet for eventuelle fremtidige eksperimenter er nå skjerpet til å ekskludere det som kommer snublende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle fine damer skal visstnok ha ei stygg venninne. Min erfaring er at alle fine damer har ei sur venninne. Og den venninna er meg.

Opp gjennom årene har nemlig de fleste av venninnene mine vaklet innom faser av singelhet, mens jeg har vært den stødige singelklippen de klamret seg til. Jeg er alltid med på byen når de trenger en støttespiller som ferskinger i festefaget. Jeg er den evige «wingwoman», som dessverre har et stykke igjen til Wonderwoman.

Denne svikten liker jeg å tilegne faseforskjellen. Når du har vært singel i seks år og kjæreste-radaren har sluttet å både blinke og virke, er du bare ikke like ivrig som nybakte eneboende som ser med sikkel i blikket på ethvert mannebein på to bein.

Jeg starter selvfølgelig med gode intensjoner. Er med på oppsminking, utkledning og drinkinntak. Står smilende ved min strålende blide venninnes side mens hun konverserer med potensielle putepartnere. Jeg ler på de rette stedene, nikker bekreftende og nipper hyppig til halvliteren.

Men gode intensjoner til tross, innrømmer jeg at smilet mitt har en tendens til å stivne etter sjette forsøkte oppsjekkede mann på én kveld. Ølnipping eller ikke, det er grenser for hvor mange ganger jeg klarer å se fascinert ut når kveldens kandidater legger ut om aksjeporteføljer, programmeringskoder og den siste rypa de traff med rifle.

Jeg har vært den kjekkasene hvisker venninnene mine i øret om gjennom flere år og fylker:

– Jeg tror hun venninna di er SUR!

Venninnene mine har også prøvd seg med konstruktive forslag:

– Du må jo snakke med kameraten hans. Og se blid ut!

Og det er jo ingenting man blir så blid av som å høre at man ser sur ut – der man står med et smil så faststørknet at man må bruke white spirit for å fjerne det.

Slike kvelder pleier å ende med et kompromiss. Venninnene vender seg til den utvalgte, mens jeg vender meg til væskeinntaket.

Sånn sett burde de takke meg for innsatsen.

For hva får deg til å fremstå mer fristende enn kontrasten til ei pottesur, påseilet venninne?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange mener jeg vingler fordi jeg sier at jeg ikke er på utkikk etter kjæreste, samtidig som jeg skriver om å scanne kjøttmarkedet og har profil på et datingnettsted.

Akkurat som om det er en motsetning mellom å ikke være på jakt og å sjekke ut viltbestanden.

I min alder er dessuten inkonsekvens mye bedre enn inkontinens.

Flere av dem som kommenterer på denne bloggen ser ut til å se på single som sjelelig utviklingshemmede. Spesielt single som verken er på jakt etter kjæreste eller ønsker seg barn – vi er arrogante egoister med oppblåste hoder i skyene. Om du i tillegg tror på forskjellen mellom alene og ensom, står du egentlig med hodet i sanden og lyver til deg selv (og med høydeforskjellen mellom skyene og sanden, er det ikke rart vi blir litt svimle i våre oppsvulmede skaller, spør du meg).

Jeg har ikke noe problem med å innrømme at det er stunder jeg ønsker meg kjæreste. De stundene heter søndager.

Kroppskontakt skal visstnok være godt for helsa. Og sikkert sjela. Da bør det også være et tilbud for dem som ikke nødvendigvis har lyst til å plukke opp tilfeldige kroppsvarmere på byen. Det kan fort bli mer svett enn hett.

Moren min er svaksynt og fikk lommekikkert av hjelpemiddelsentralen så hun skulle slutte å praie alle trailerne som kom forbi mens hun ventet på bussen.

I et I-land som Norge, med tjenester for alt fra svaksynte til ordblinde, synes jeg det er veldig rart at det ikke er noe offentlig tilbud til single. Det hadde ikke krevd store ressurser. Åpningstid fra 12-24 på søndager holder i massevis.

Det bør ikke være for mye forlangt å få til en søndagskjærestesentral for oss sjelelig utviklingshemmede. Mange tror jo single bare er ute etter av sex. Vi er ikke det. Vi vil også ha kos.

Og om ikke myndighetene oppretter SundaySpooningService.no (eller SøndagsSkjeSørvissentral som det sikkert ville hett), kunne de i det minste gitt oss en lommekikkert.

Så slipper vi å praie alt som kommer forbi mens vi venter på søndagsfangsten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kampen om best mulig barn er det også singelsivile tap.

Har du barnebelastede venner er det umulig å unnslippe tvungen intimkunnskap om deres elskede spekklumper. Mødre vil teppebombe deg med informasjon om hvilke trebokstavsord deres unikum av et avkom (nesten, med litt flaks) kan si.

Som et barnløst Sverige prøver jeg å unngå innblanding. Det går ikke strålende. Som eneste link mellom flere vennegrupper blir jeg ofte offer for tilsynelatende uskyldig utspørring.
– Hvor stor har sønnen til Heidi blitt nå? Prater han? Ammer hun fremdeles?
Dagen etter er det Heidi sin tur:
– Har datteren til Anne begynt i barnehagen nå? Leker hun bra med de andre? Tegner hun strekfigurer eller har de fem fingre?

Selv en enfoldig singelsjel skjønner at dette er forsøk på å gjøre meg til kollaboratør. De vil fritte meg ut om fiendens ferdigheter. Dessverre for dem har jeg gullfiskhukommelse når det kommer til sikkelfrekvens og melketannfremvekst. Jeg holder så vidt styr på mine egne kroppsfunksjoner.

Angivelig har mødrene egne slagmarkmøter, kalt Barselgrupper, der hele arsenalet luftes og måles mot motstanderens: Elias klarte å løfte hodet i går. Han trumfes av Nilas’ første faste avføring forrige uke, mens han igjen må se seg skambanket av Milla som doblet kroppsvekten sin og deretter rullet rundt og spilte død hele helgen.

Mitt håp er at knivingen om hvem som har det «mest over gjennomsnittet» barnet går over etter hvert. I hvert fall om ti-femten år. Kanskje er det ikke like stas å stå igjen med seierherren når slaget står om svett seksuell debut og løsaktig omgang med øl.

Bragder som dobling av kroppsvekten er heller ikke like sjarmerende når poden er fjorten.

Forhåpentligvis gjør også foreldrene fremskritt under fokusflyttingen fra samordna oppgulp til samordna opptak.

Uansett er avkom-krigen lysår og lysfontener fra min hverdag. Som singel er man lite opptatt av hvilke barn som er penest, stødigst på beina og kan flest triks.

Det som betyr noe er om det ble noe på deg i helgen.

Med typen som er penest, stødigst på beina og kan flest triks.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det heteste forholdet jeg har hatt i sommer var med en vårrull jeg jafset i meg to sekunder etter at den kom fettfrest fra frityrgryta i Stavern.

Men det betyr ikke at det ikke har vært mye kjærleik i lufta. Jeg har fått vite om fem nye unnfangelser og møtt tre nye verdensborgere. Jeg har også krasjet et bryllup.

Jeg har en meget romantisk, singel venninne som nylig flyttet tilbake til hjembyen sin. Hun lar seg ikke avskrekke av at sjekkemarkedet ved flytting fra Oslo til lilleputtland snevres inn rundt regnet 98 prosent. Da prøver hun bare hardere. Og raskt snublet hun over en flørt på den (ene) lokale puben. De pratet hele kvelden, utvekslet blikk, en liten dose kroppsvæsker samt telefonnumre.

På fuktig fest fredagen etter fikk hun den lyse ideen om å sende meldinger til fyren for å høre om de skulle møtes. Svar uteble. Før hun rakk å skamme seg lørdag morgen fikk vi nyss om at en felles venninne skulle gifte seg i en by like ved. Bruden ønsket enkel, borgerlig seremoni og hadde ikke invitert venner til den spontane sammenkomsten.

Vi kjente ikke brudgommen, men lot ikke det stoppe oss. Fem minutter før gifting innfant vi oss på tinghuset. Her skulle kjærligheten feires! Vi rakk å nikke til de vordende sammenlenkede før dommerfullmektigen dukket opp og satte i gang seremonien.

Under vielsen satt jeg selvfølgelig med tårer i tett kø nedover fregnene. Bruden hadde blåklokker i håret og begge sa ja. Love, altså, tenkte jeg og tørket saltvann. Men den ellers så romantiske singelvenninna satt tyst og tørrkinnet og så bort. Ansiktet hennes var enda rødere enn det hadde blitt i sola dagen før.

Ris ble kastet og lykkeønskninger levert, mens min medsingle stadig var like rød. Forklaring fikk jeg først da vi rundet gatehjørnet: Fyren hun bootycall-spammet kvelden før viste seg å være ingen ringere enn dommerfullmektigen. Som blunket til henne under vielsen.

Hun bestemte raskt å ta en pause fra flere flørteforsøk. Og søke etter spam-stopp-app til telefonen.

Jeg foretrekker frityrbrannsåret jeg hadde i ganen i en uke. Vårrullene i Stavern gir deg minner du kan varme deg på i høstkulda.

Og funker ikke minnene, fins det alltids en ny høstkolleksjon i butikken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende