ÅRGANGS(K)VIN(S)

av Ingvill Dybfest Dahl  22. juli, 2010 - Kommentarer (22)

Hver alder har sin sjarm, hevdes det. La oss bare få på det rene med én gang at det ikke stemmer.

Da jeg var 18, for eksempel, var jeg ulykkelig forelsket året gjennom, foruten å ha kyssesyken hele russetiden. Jeg rakk akkurat å bli friskmeldt til eksamen. Jubelen stod knapt til kjelleren.

Da jeg var 19 flyttet jeg til Frankrike som au pair og hadde 16 timers arbeidsdager fylt med bleieskift på ungene, bakholdsangrep fra kattene og befølingsforsøk fra faren i huset. Trøsten var riktignok nær – sjokolade er jo som kjent balsam for både sjel og språkproblemer, så jeg dro ikke hjem før 15 kilo senere. Men vennene mine brukte ikke ordet sjarmerende da de så meg igjen. Brun, sa de: Å, så … brun du har blitt!

Da jeg var 24 studerte jeg i Australia på fjerde året og hadde kjæreste i Norge. Det året var en interkontinental katastrofe. Jeg diktet opp det fiffige mottoet «2002, rett i do» for å komme over det.

14, derimot, husker jeg var et godt år. Jeg kunne løpe i trapper uten å bli andpusten. Dessuten var det en gutt i naboklassen som sa jeg var pen. Og jeg fikk mitt første kyss.

Men nå skal en undersøkelse fra en britisk shoppingkanal ha oss til å tro at 31 er kvinners beste alder. Fordi det er da vi er mest attraktive (les: selvsikre), samtidig som tyngdekraften ennå ikke har vippet oss helt nord og ned eller rett vest.

Er det én ting jeg har lært i mitt 32-årige liv, så er det at livet ikke er en konstant klatrende tilfredshetskurve. Det er mer som Balder på Liseberg – altså en 36 meter høy berg- og dalbane som gjør deg vektløs ti ganger, stuper ned 70 grader og har toppfart på 90 kilometer i timen.

Likevel tror jeg britene kan ha et poeng. Med alt hysteriet knyttet til det å runde 30 for kvinner, er det lett å bli positivt overrasket når jubileet er overstått og vi fremdeles er i live, har jobb og blir forsøkt sjekket opp på byen. Folk tolker uttrykket som økt selvtillitt. Egentlig er det bare ansiktet som har falt på plass etter at den krampeaktige panikken har sluppet taket.

Sånn sett ER livet en fest når du er 31. Nyt det mens du kan: Tilstanden er forbigående.

Og bakrusen topper proporsjonalt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I’ll be back

av Ingvill Dybfest Dahl  6. juli, 2010 - Kommentarer (2)

Bloggen har midlertidig ferie. Men i likhet med Arnold Schwarzenegger kommer den plutselig tilbake. Når du minst venter det. Hasta la vista, baby!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Singelsommer

av Ingvill Dybfest Dahl  25. juni, 2010 - Kommentarer (51)

Sommeren er den beste tiden å være singel på, sies det.

Bortsett fra den opplagte årsaken: at sommeren er den eneste tiden på året vi nordmenn orker å omgås hverandre utendørs, skal grunnene være mulighet for spontane ferieturer, fri flørting og muligheten til å gå med mindre klær.

Alt dette er for så vidt ting kjærestepar også foretar seg på sommeren – med det unntaket at de, i hvert fall ofte, begrenser flørtingen til seg imellom.

Et kjapt nettsøk på kombinasjonen «singel» og «sommer» forløser treffene: «Singel Treff Danskebåten Cruise», «Sexy kvinner fra Baltikum klare til å flytte til Norge!» og KKs «Flørtetips for single».

Tja. Jeg har hørt bedre argumenter. Men ifølge den godt gifte sjefen min, som ivrig fyrer løs blogginnspill, er stranden som en godteributikk for single: «Strandliv, det vil jeg lese om! Du skal vel på stranda i sommer?! Det er jo en kjempe-sjekkearena og DET utstillingsvinduet».

Jada. Sikkert for nysingle, spenstige syttenåringer. Men en lett blekfet Medelsingelsvensson på 32 går ikke til stranden for å strutte med godsakene. Stranden er stedet du smyger deg til sent på dagen for å smugslikke solstråler når ingen ser det. Og aller helst oppsøker du et svalt svaberg. Stekende sand mellom tenner, tær og rumpeballer ser du ikke lenger sjarmen i. Hovedsaken er at hudfargen blir hakket mindre ultrafiolett til kveldens strategisk tilslørte bytur, bryggesleng eller parkpiknik.

For blir du i byen i sommer, kommer du ikke utenom parken. Parkliv etter sild i søppeltønne-prinsippet  er en del av storbysjarmen.

Sankthans var jentegjengen og jeg på plass i park. Vi skulle feire livet og legge ferieplaner. Venninnen min, hvis datter så vidt er stor nok til å kunne unnvære sin mor noen sommerkvelder, hadde gledet seg lenge til å planlegge feriesprell med de single. Én brus ut i kvelden kunne hun i stedet kunngjøre at hun var gravid igjen. Med en blanding av vill panikk og pur glede i blikket lovet hun comeback om to år eller fem.

Min impulsive singelferie starter likevel med en spinnvill jentetur til Sverige med absolutt alle som hadde anledning bli å med.

Altså mamma og jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Sex og singelliv»-boblen

av Ingvill Dybfest Dahl  18. juni, 2010 - Kommentarer (91)

Tro det eller ei, men jeg har faktisk blitt litt klokere de siste ukene. Kommentarene til denne bloggen har lært meg mye. Før kjente jeg bare en levd virkelighet som singel. Nå har jeg fått innsikt i levende forestillinger om singellivet.

Som at det urbane singellivet er en eneste stor paringslek der hverdagene går med til å gjøre seg deilig, drikke seg full på rosa drinker, vifte litt med baken eller vise silikonpuppene for deretter å rive med seg et prakteksemplar og ha sex i nærmeste skap, svømmebasseng eller under et laken – før man bytter partner neste dag.

Eller at vi bruker dagene på inntak av kaffe latte/macchiato, samt designerskoshopping mellom solariumsslagene. Ut over det gjør vi visst ikke annet enn å tenke på oss selv og neste ligg.

Jeg skjønner at mange forveksler singellivet med «Paradise Hotel».

De eneste andre single man ser på norske skjermer er de jordnære og joviale bøndene som søker kjærligheten – samt en og annen jente fra Toten.

MTV har gjort et forsøk på å vise fram single i serien «Date my Mum», der mødre selger inn døtrene sine som villige bimboer til fremmede fyrer. Og nylig kjørte TV3 bootcampen «Tough Love» der ti «kravstore, krevende og uforbederlige» single damer lærte hvordan de skulle skjule sine lyter for å fange en mann.

Så joda, det er noen rollemodeller å ta av.

Mitt singelliv falmer en smule i sammenligning.

Fredag dro jeg på fest. Var så sliten etter overtidsuken at jeg gikk hjem før hun gravide på festen som drakk Munkholm.

Lørdag skulle jeg ut med ei flerbarnsmor og en nysingel kamerat jeg ikke hadde sett på lenge. Vi kom helt til køen på utestedet før han snudde til fordel for en «bootycall». Småbarnsmoren og jeg skeiet ut med én mojito før vi tok taxi hjem.

Søndag så jeg fire filmer.

Mandag shoppet jeg nye sokker. Singeltilstanden min har smittet over på de sorte sokkene mine. Det var ingen par igjen i skuffen.

Tirsdag og onsdag vasket jeg opp og vasket tøy.

Torsdag var jeg faktisk på kafé for å møte ei venninne. Men jeg drikker ikke kaffe, så boller og brus ble valgt.

Kanskje bør også vi single kreve å bli mer realistisk representert på skjermen? Bare synd ingen ville fått innfridd sine forvrengte forventninger.

Og det hadde blitt utrolig dårlig TV.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den biologiske bomben

av Ingvill Dybfest Dahl  11. juni, 2010 - Kommentarer (324)

«Tikk takk, tikk takk».

Den tid er forbi da folk som ytret disse ordene til meg refererte til Kaptein Kroks firebeinte nemesis i «Peter Pan». Det er nå mer nærliggende å tro de forsøker seg på en geriatrisk gjengivelse av Keshas fjortisfestlåt «Tik Tok». Men det stemmer heller ikke.

Avsenderne bak disse fiffige ordene refererer nemlig alltid til et vanlig biologisk våpen brukt mot kvinner over 30, single som samboende: den biologiske klokken.

Venner med barn spør alltid om ikke jeg har lyst på et snart – gjerne rett etter at hjerteknuseren deres har gulpet meg i ansiktet, eller etter en sjelden vinkveld med jentene hvor de har delt utsagn  av typen: «Jeg tror sexlysten min må være gravd ned i hagen,  for jeg finner den f… ikke igjen».

En dame i min alder burde selvfølgelig vokte seg vel for å si det, men siden jeg er så godt i gang med å banne i kirken likevel, gjør jeg det: Jeg ønsker meg ikke barn.

Jeg har venninner som hevder de har en biologisk klokke – de får stempelet «despo» klasket i panna. Jeg har også pappapermsugne kamerater jeg ser har en – de berømmes for å være modne og familiekjære. Selv mangler jeg bio-beeper.

Det vil si: Jeg fulgte med i timen – jeg vet vi kvinner går ut på dato sånn rent reproduksjonsmessig. Men hos meg er det ikke engang noe som vibrerer på lydløst lengst bak i lillehjernen.

Det KAN selvfølgelig skyldes mitt betydelige talent for å enten trykke frenetisk på slumreknappen til, eller overhøre fullstendig, enhver klokke som ringer. Med ett unntak:

Julen 2007 fikk jeg en pulsklokke, og bare 30 måneder senere har jeg funnet den fram og bruker den så ivrig man kan bruke noe én gang i uken.

Det eneste problemet er at jeg er i elendig form. Jeg oppnår makspuls av å løpe til bussen eller se Robert Pattinson på kino.

Så når jeg loffer svettende i sirupstempo på treningsapparatene med pulsbeltet, piper elektronikken høylytt og blinker rødt til advarsel mens skriften «HIGH HEART RATE» ruller over skjermen. Heldigvis for meg er jeg så dyp plommetomatrød under trening at rødming er umulig å skjelne. Men jeg tar hintet og sakker umiddelbart farten.

Jeg hører nemlig på pulsklokka.

Og om mine gener ikke har vett til å ville reprodusere seg  – kan det være greit å høre på dem også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det singler videre…

av Ingvill Dybfest Dahl  6. juni, 2010 - Kommentarer (30)

Denne bloggen skulle egentlig kun vare i premiereuken til “Sex and the City 2″. Nå har jeg imidlertid fått i oppdrag å videreføre den på ukentlig basis. Dermed er jeg avhengig av gode innspill fra alle dere single der ute om hva dere mener er gode bloggtemaer.

Stay tuned…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kunsten å jekke (seg opp)

av Ingvill Dybfest Dahl  4. juni, 2010 - Kommentarer (32)

Nylig fikk jeg boken «Kunsten å sjekke – slik får du den du har lyst på». Selvfølgelig fra en av de mange velmenende som mener jeg trenger hjelp.

Jeg fnyste av boken, som har dette sitatet på vaskeseddelen: «…168 konkrete og praktiske tips om hvordan du går fra å være usynlig til å få kline med hvem du vil.»

Men det er altså et faktum at jeg er uhyre dårlig til å sjekke – det er derfor jeg lar være. Jeg kan røpe at vekselvis å snakke med venninner, stirre i bardisken og sjekke mobilen ikke skaper kø. Annet enn barkø.

Og la meg oppklare dette med én gang for å unngå sinte mailer: Man kan både ha det bra alene OG være åpen for å møte nye mennesker.

Noen single er selvfølgelig mer enn «åpne». De vet at de vil ha kjæreste. Mange har profiler på nettsteder. Det har jeg også hatt. Ja, jeg vet – en selvmotsigelse. Men jeg innrømmer glatt at kikkeren i meg elsker å lese dateprofiler på nettet. Det er mer moro enn å se «Ut i vår hage» – og gir ikke minst den samme illusjonen av friluftsliv.

Alle nettsingle elsker fjellet og skog og mark. Har de bilder, er det av seg selv på en fjelltopp eller på ski i puddersnø. Men ærlig talt, om alle single som hevder de elsker fjellet virkelig gjorde det – hadde det ikke vært så mange av oss igjen på byen.

Så etter å ha lest et hundretalls profiler der folk elsket skauen, trening og hundevalpen sin, bestemte jeg meg for selv å legge kortene på nettet.

Min profil var ærlig og resulterte i bråstopp i innboksen:

«Jeg er ikke spesielt glad i å svette meg rundt Sognsvann. Jeg liker en kveld i horisontalen på sofaen med en film like godt som en tur på fjellet. Nei, stryk det. Jeg velger sofaen. Jeg liker trening når jeg er i god form. Altså sjelden. Er ingen skifantast som velger salat. Jeg liker barnslig moro, turer på byen, søte drinker og saftig junk food på vei hjem. Spiller fotball av og til fordi det er gøy. Vasker sjelden opp, fordi det er kjedelig. Hvis du ser etter noen å holde i hånda 24 timer i døgnet, er jeg ikke rett person. Til vanlig er jeg åpen, tolerant og nysgjerrig. På nettet er jeg fordomsfull mot særskrivingsfeil og fleksebilder på badet. OG å/og-feil. Har dateskrekk.»

Jeg mener sjekkeeksperter også burde jobbe litt med å være ærlige.

Det koker jo ned til én ting:

Kunsten å lyve.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mytemytteri

av Ingvill Dybfest Dahl  3. juni, 2010 - Kommentarer (106)

Myten om singellivet er at det er en hverdag uten en eneste bekymring ut over det å passe seg for kjønnssykdommer.

For vi har jo ikke barn å hente i barnehagen eller skrikende babyer som stjeler nattesøvnen. Ikke har vi kjøpt et dyrt hus sammen med noen heller.

Nei, det stemmer. Vi har en liten, rådyr leilighet helt alene. Og siden vi ikke kan si at vi skal hente barn, finnes det heller ingen grunn til at vi ikke kan jobbe overtid – eller i fellesferien – eller til påske og jul.

Sånn rent bortsett i fra at vi prøver å ha et liv, da.

Vi fører jo spennende, ville og utagerende (ute)liv på byen i helgene. Hver dag er en fest. Og hvert møte med det annet kjønn er like dampende mykpornografisk som en legeroman på 80-tallet.

Yeah, right, sier jeg.

Det var ikke mange strykere i bakgrunnen sist jeg ble forsøkt sjekket opp i kebabkøen.  Riktignok var det en katatonisk fremmed som strøk meg over baken med en kebabsauset hånd. Men dampen kom fra frityrkokeren.

I det minste har vi sex hele tiden.

Yeah right, sier jeg.

Det nærmeste singellivet kommer mykporno er at det er mye pes og lite action.

Akkurat som i forhold, kommer TV- og sofafasen til single også. Det hender vi kjører familiepakken taco- og-gullrekka på fredagskveldene, selv om vi holder det for oss selv.

Vi vil jo ikke møkke til myten.

Om vi kommer med pulesveis, skjelvne knær og søvnige øyne på jobb, har vi selvsagt hatt vill sex natten lang. Å ha sovet dårlig er forbeholdt barneforeldre. Single kan ikke sove dårlig. For hva skulle det ha kommet av?

Sånn annet enn for mye overtid, regningsmengden på én inntekt eller at vi er mennesker vi og.

Heldigvis lever vi i lykkelig uvitenhet om hvor herlig et forhold mellom to mennesker kan være. Vi er som primitive urinnvånere misjonærene ennå ikke har nådd ut til. Vi har ikke sett lyset. Mest sannsynlig har vi litt tykke skaller.

Yeah right, sier jeg.

Dagen er ikke helt den samme uten myten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Hvorfor er du egentlig singel, da?

av Ingvill Dybfest Dahl  2. juni, 2010 - Kommentarer (60)

Hvis du ønsker å klore opp øregangene til single folk, er det bare å stille dette spørsmålet.

Ikke hør på ryktene: Den replikken er ingen ice-breaker – det er en ice-maker. Litt på linje med «sjekkelinja»: Er du sur?

- Eh, nei, men nå ble jeg det i hvert fall.

Det er sikkert et titalls forskjellige grunner til at en er singel. Men hvorfor skal vi måtte begrunne det?  Det hadde vært interessant å spørre alle parene vi møtte: Hvorfor er dere egentlig sammen, da? Jeg gjetter på at et par av dem hadde svart at det hadde ikke vi noe med.

Men single har lov til å spørre seg selv. Og for en stund siden bedrev jeg empirisk forskning på gåten: Hvorfor er jeg singel? Det gikk så det sang:

Jeg var invitert i bursdagsmiddag til ei venninne som snart skulle gifte seg. Jeg forventet en fest full av parhalvdeler – klare til å plapre om menn og barn og bryllup. Men fordommene mine forduftet allerede etter den første konjakken.

- Er det noen flere som er single her? spurte ei.

På responsen hun fikk av stive armer i været, skulle en tro hun hadde tilbudt ekstra dessert. Den ene av de to opptatte reagerte med å erklære seg «nesten singel», siden kjæresten var i Australia.

Det å være singel var snudd fra å sanke sympati til å være misunnelsesverdig. Minoriteten hadde fått regjeringsmakt og humøroppsvinget var momentant. Konjakkflaska nærmest skled rundt bordet, mens vi gikk over til å utrede hvordan det kunne ha seg at nettopp VI var single.

Ikke så vi ut som om vi hadde falt ned fra et tak – i hvert fall ikke fra så stor høyde. Flertallet var dessuten sykepleiere – etter sigende menns drømmedameyrke nummer én. Etter den femte konjakken strakk vi oss så langt som til å si at vi nok var kremen av kvinnekrem i vår generasjon. Planen var å ut på byen og jakte eksemplar av det motsatte kjønn.

Det skjedde ikke. I stedet fant vi jaktgeværet til bursdagsbarnets forlovede og poserte foran det utstoppede elghodet i stua. Så spiste vi dessert og drakk litt mer konjakk. Og snakket litt mer om hvor fantastisk flotte vi var.

Klokken halv tre på natta sto en 40-årig sykepleier på bordet og spilte ping-pong med lysekrona, mens resten av prakteksemplarene hoppet asynkront til Whitney Houstons åttitallshits og skrek at vi ville danse med noen. Å gå ut glemte vi.

Dagen derpå våknet jeg med tåke i toppen og et elghode ved siden av meg i sengen. Og syntes ikke det var så rart at jeg var singel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den single mohikaner

av Ingvill Dybfest Dahl  1. juni, 2010 - Kommentarer (152)

Jeg er nå den siste single mohikaner. Det vil si, jeg har én singel venninne igjen. Hun drømmer om kjæreste og tror alle mennene hun møter er mennene i hennes liv. Annenhver måned vil hun adoptere og annenhver måned vil hun til spermbank i Danmark. Hennes foretrukne prevensjonsmetode er «hoppe av i svingen» – noe det jo definitivt svinger av i 2010.

Hun blir sett på som den normale av oss to.

Jeg har vært singel i seks år. Det eneste jeg har gjort med den saken er å melde meg inn på et datingnettsted og le av alle som tar bilde av seg selv på badet mens de lager trutmunn (før jeg tok et selv, selvsagt).

Jeg har vært på én date, som jeg avsluttet tidlig fordi fyren, i likhet med samtlige «Paradise Hotel»-deltakere, ikke skilte mellom subjektsform og objektsform i 3. person entall.

«Du må senke kravene», sier velmenende tospannsvenninner.

Jeg bør sikkert spare i fond og ta tran også.

Hvorfor skal jeg egentlig senke kravene? For å sitte der i tosomhet og irritere meg over kjæresten min? Det gjør man jo uansett i et forhold, men å ha det som utgangspunkt synes jeg virker mindre smart.

Men ikke si høyt at du har det fint alene om du vil virke normal. Ingen tror deg om du sier det uansett. Jeg får megetsigende smil og klapp på ryggen mens folk sier «Fint for deg!». Så venter de en dag eller to før neste spleiseforsøk mellom meg og ethvert perifert singelbekjentskap.

Som singel skal man nemlig ikke se på seg selv som et helt menneske. Du er en halvdel som bør søke desperat etter en bedre halvdel som kan gjøre deg hel. «Sex and the City», «Tough Love», «Ungkaren» og tusenogørten andre faktorer forteller deg at du burde aspirere til å bli en del av et par.

Jeg synes ikke det er noe galt i å være to, og jeg har ikke noe i mot å få meg en kjæreste. Men jeg savner det ikke: Jeg drister meg til å føle meg som en komplett person helt alene.

Folk flest går ut fra at fasitsvaret er to. Om du er singel er det bare en fase – på veien mot å bli to. Har du to millioner i gjeld alene er det litt tungt nå, men det blir lettere når du bare blir to. Jada. Men nær én million nordmenn bor alene. Er vi da i feil fase alle sammen?

Jeg tror fasitsvaret kan være én. Men ikke si det høyt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00